Pinneleken (Brummpinner) - hva er pinneleken?

I Skogen finner man en trebro, som leder til Landet Utenfor eller inn i Skogen.

Under broen renner elven, som er blitt så stor at den er en riktig elv. Den er blitt så voksen at den ikke lenger løper og hopper, som den gjorde da den var yngre.
Den bare beveger seg stille og fredlig nedover, mens den sier: «Det er ingen hast. Kommer jeg ikke i dag, så kommer jeg i morgen.»

For sånne store elver vet hvor det skal, og de vet også at man ikke har noen hast når man vet hvor man skal.

Det går en bred sti gjennom skogen, ja nesten som en liten vei. Denne veien møter trebroen med rekkverk på begge sider akkurat der broen er.

Kristoffer Robin klarer akkurat å legge haken sin på det øverste rekkverket hvis han har lyst, men det er mer moro å stå på nederste tverstang, for da kan han lene seg utover og se ned på elven som glir langsomt forbi under ham, Ole Brumm kunne så vidt få haken sin over den nederste tverrstangen hvis han hadde lyst, men det er mer moro å legge seg ned og stikke hodet frem under den og ligge slik å se ned i vannet.

For Nøff og Ru er dette den eneste måten å se ned i vannet på, for de er så små at de ikke rekker opp til noen av tverrstengene.

Og slik ligger de ofte og kikker ned på elven - mens den glir langsomt forbi.

En dag Ole Brumm kom gående mot broen prøvde han å lage et dikt om furukongler, for de lå rundt ham, på alle kanter, og han var sang - sulten. Han stanset og plukket opp en furu kongle.

«Dette er en utmerket furukongle, den må man kunne finne et rim til. Men han kunne ikke finne noe - før disse linjene plutselig dukket opp i hodet hans:

Merkelig histo- rie
om et furukong - letre!
Ugla vil ha det i fred,
Kengu sier: «Mitt er det.»

«Men egentlig rimer det ikke i det hele tatt,» sa Brumm til seg selv, «og Kengu bor jo ikke i et tre.»

Nå var han kommet til broen og uten å se seg for snublet han i noe, og furukonglen skvatt ut av labben til Bjørnen Med Bare Liten Forstand, og landet med et plask i elven. «Fillern,» sa Ole Brumm. «Jeg mistet konglen på den ene siden av broen, og nå kommer den frem på den andre siden. Jeg lurer på om en annen kongle også vil gjøre det.»

Brumm hentet flere furukongler. Det ville den. Den ene etter den andre kom ut på den andre siden av broen.

Så prøvde han å slippe to av gangen, og lente seg ut for å se hvilken som kom først, og den ene av dem gjorde. Men siden begge konglene var like store, kunne han ikke se hvem av dem som vant.

Neste gang prøvde han med en liten og en stor. Og den som kom først, var akkurat den som han trodde kom først, nemlig den store.
Men den som kom sist var også den som Brumm hadde tenkt kom sist, og derfor hadde han vunnet to ganger.

Da han senere gikk hjem for å drikke te, hadde han vunnet seksogtredve og tapt åtteogtyve, noe som betydde at - vel, om du trekker åtteogtyve fra seksogtredve og ikke omvendt, så får du - akkurat det det var og ikke omvendt.