Nasse Nøff møter en Heffalomp

En dag satt Kristoffer Robin og Ole Brumm og Nasse Nøff og pratet sammen. Kristoffer Robin hadde akkurat svelget en munnfull mat, og så sa han liksom tilfeldig: «Jeg så en heffalomp i dag, jeg, Nøff!»

«Hva gjorde den?» spurte Nasse Nøff.

«Den humpet av sted,» sa Kristoffer Robin. «Jeg tror ikke den så meg.»

«Jeg så en heffalomp en gang,» sa Nasse Nøff, «jeg tror i alle fall jeg gjorde det. Bare at jeg kanskje ikke likevel.»

«Det gjorde jeg også,» sa Ole Brumm, mens han lurte på hvordan en heffalomp så ut. «Det er ikke så ofte man ser dem,» sa Kristoffer Robin.

«Ikke nå lenger,» sa Nasse Nøff.

«Ikke på denne tiden av året,» sa Ole Brumm.

Så snakket de om noe helt annet helt til Brumm og Nøff skulle gå hjemover sammen. I begynnelsen, mens de ruslet bortover den stien som går langs utkanten av Hundremeterskogen, sa de ikke stort til hverandre; men da de kom til bekken og hadde hjulpet hverandre over på steinene og igjen kunne gå side om side, pratet de hyggelig om både det ene og det andre, og Nøff sa «Hvis du skjønner hva jeg mener, Brumm,» og Brumm sa: «Akkurat det synes jeg også, Nøff,» og Nøff sa «Men på den andre side må vi huske på at,» og Brumm sa «Så sant, så sant, Nøff. Det holdt jeg nesten på å glemme.»

Men da de kom til De Seks Furuene, stanset plutselig Ole Brumm. Han så seg omkring for å være helt sikker på at ingen lyttet. Så sa han høytidelig:

«Nøff, jeg har bestemt noe.»

«Hva har du bestemt?»

«Jeg har bestemt å fange en heffalomp!»

Brumm nikket flere ganger med hodet mens han sa dette og ventet på at Nøff skulle spørre «Hvordan?», eller at han skulle si: «Brumm, det mener du ikke!», eller noe sånt. Men Nasse Nøff sa ingenting. Saken var nemlig den at Nøff skulle ønske det var han som hadde tenkt på det først.

«Jeg skal fange den,» sa Brumm etter en stund, «ved hjelp av en felle. Men det må være en listig felle, så du blir nødt til å hjelpe meg, Nøff!»

«Brumm,» sa Nasse Nøff, som nå følte seg mye bedre. «Det vil jeg. men,» la han til, «hvordan skal vi lage den?»


Brumm svarte: «Det er nettopp saken, Nøff. hvordan?» Så satte de seg ned begge to for å tenke.

Ole Brumms første idé var at de skulle grave et Meget Dypt Hull, så skulle heffalompen komme gående, og så skulle den falle ned i Hullet, og så ­

«Hvorfor?» sa Nasse Nøff.

«Hvorfor hva?» sa Brumm.

«Hvorfor faller den ned i Hullet?»

Brumm klødde seg på snuten med labben og sa at kanskje kom Heffalompen gående bortover mens den kanskje sang en liten sang, og kanskje så den opp og lurte på om det kanskje ble regn. Derfor ville han ikke legge merke til det dype Hullet før han var halvveis nede i det, og da
ville det være for sent.

Nøff sa at det var en utmerket Felle, men tenk om det allerede var regnvær? Brumm klødde seg på snuten igjen og sa at det hadde han ikke tenkt på Men så lyste han opp og sa at hvis det allerede regnet, så ville heffalompen helt sikkert kikke opp på himmelen og lure på om det ikke snart ble pent vær igjen, det ville han, og da ville han ikke se det Dype Hullet før han var halvveis nede i det...og da ville det vært for sent.

Nøff sa at nå som dette punktet var klarlagt, var han enig i at det var en Listig Felle. Brumm ble meget stolt da han hørte det, og han følte det nesten som om heffalompen var fanget allerede. Nå var det bare en ting til de måtte tenke på, og det var: Hvor skulle de grave det Dype Hullet?

Nøff mente det beste stedet ville være et par skritt fra der hvor heffalompen var like før den falt nedi.

«Men da ville han jo se at vi gravde,» sa Brumm.

«Ikke hvis han så opp på himmelen,» sa Nøff.

«Han ville nok få mistanke hvis han tilfeldigvis så ned,» sa Brumm. Han tenkte seg om en lang stund, og så sa han trist: «Det er nok ikke så lett å fange heffalomper som jeg trodde. Det er kanskje derfor heffalomper nesten aldri blir fanget.»

«Ja, det må det være,» sa Nøff. De sukket og reiste seg, og da de hadde plukket løs noen torner av hverandre, satte de seg ned igjen, og hele tiden sa Brumm til seg selv: «Hvis jeg bare kunne finne på noe!» For han var helt sikker på at et Meget Lyst Hode kunne fange en heffalomp hvis det bare fant den rette måten å gjøre det på.

«Sett at...» sa han til Nøff, «sett at du hadde lyst til å fange meg. Hvordan ville du gjøre det?»

«Jo,» sa Nøff, «jeg ville gjøre sånn. Jeg ville lage en Felle, og så ville jeg sette en Krukke med Honning i fellen, og så ville du kjenne lukten, og så...»

«...så ville jeg følge den,» sa Brumm ivrig. «Bare at jeg ville være veldig forsiktig så jeg ikke skadet meg, og jeg ville finne frem til Honningkrukken, og først ville jeg slikke langs kanten og leke at det ikke var mer, og så ville jeg liksom gå min vei ­ og tenke litt på det, og så ville jeg komme tilbake og begynne å slikke midt i krukken, og så ­»

«Jajaja,» sa Nøff, «nok om det. Der ville du sitte, og der skulle jeg fange deg. Det første vi må tenke på er altså dette: Hva liker heffalomper best? Jeg ville gjette på eikenøtter, ikke sant? Og derfor skaffer vi en hel haug ­ men så følg med da, Brumm!»

Brumm som hadde vært langt borte i en lykkelig drøm, våknet med et rykk og sa at honning var mye mer fellete enn Eikenøtter. Det syntes ikke Nøff, og de begynte nesten å trette, men da kom Nøff til å tenke på at hvi de skulle bruke nøtter i fellen, så måtte han,
Nasse Nøff, få tak i nøttene, men hvis de brukte honning, så ble Ole Brumm nådt til å ta en av
sine egne krukker, derfor sa han: «Ja vel, så sier vi honning!» Akkurat da Brumm kom på det
samme og var på nippet til å si: «Ja vel, så sier vi nøtter, da.»

«Honning», sa Nøff, som om det allerede var avgjort. «Da graver jeg hullet, og så går du og henter honningen».

«Akkurat», sa Brumm og luntet av sted. Så snart han var kommet hjem til seg selv, gikk han bort til matskapet, krabbet opp på en stol og tok ned en krukke med honning fra øverste hylle. Det stod skrevet HÅNING på den, men for å være helt sikker tok Ole Brumm lokket av og tittet etter. Og det så akkurat ut som honning. «Men man kan aldri vite,» sa Brumm, «jeg husker min onkel sa at han engang hadde sett en ost som hadde akkurat samme fargen.» Han stakk tungen nedi og tok en stor sleik. «Jo,» sa han fornøyd, «Det er honning. Ingen tvil om det. Og det er sikkert honning helt til bunns ­ det vil si: hvis ingen har lagt et stykke ost på bunnen for moro skyld. Kanskje det er best jeg slikker litt til...i tilfelle...i tilfelle heffalomper ikke liker ost de heller...Ah!»

Han sukket dypt og inderlig: «Jo da, jeg hadde rett. Det var honning. Helt til bunns.» Nå som han var sikker på det, tok han krukken med seg tilbake til Nøff.

Og nøff kikket opp fra bunnen av det Dype Hullet og sa: «Har du den?» «Ja,» sa Brumm, «men det er ikke en helt full krukke.» Og så slapp han den ned til Nøff. «Er det alt som er igjen?» Og Brumm sa «Ja» ­ for det var det. Nøff satte honningkrukken på bunnen av hullet, klatret opp, og så gikk de sammen hjemover.

«God natt, Brumm,» sa Nøff, da de stod utenfor huset til Brumm, «og så treffes vi i morgen tidlig klokken seks ved Furutrærne og ser hvor mange heffalomper vi har fått i fellen.»

«Klokken seks, Nøff. Har du noe hyssing?»

«Nei, hva skal du med den?»

«Å!...Jeg tror heffalomper kommer når du plystrer.»

«Noen gjør det og noen gjør det ikke. Man kan aldri vite så sikkert med heffalomper. God natt med deg!»

«God natt!»

Og så trasket Nøff hjem til sitt ADGANG F­hus, mens Brumm gjorde seg klar til å gå til sengs.

Mange timer senere, nettopp som natten begynte å liste seg bort, våknet Brumm plutselig med en følelse av sugende tomhet. Han hadde følt sugende tomhet før, så han visste hva det betydde. Det betydde at han var sulten.

Derfor gikk han bort til matskapet, krabbet opp på en stol og strakte seg opp til øverste hylle og fant ­ ingenting.

«Merkelig,» sa han til seg selv, «jeg vet at jeg hadde en krukke med honning der. En full krukke, helt breddfull av honning. Det stod enda skrevet HÅNING på den, så jeg skulle forstå at det var honning. Meget merkelig.» Så begynte han å gå frem og tilbake mens han lurte på hvor det var blitt av den, og hele tiden mumlet han for seg selv:

Her skulle en krukke med honning stå!
Og det var en krukke så stor som så,
med merkelapp som det stod
HÅNING på.
Men hvor kan den krukka ha gjemt
seg nå?

Da han hadde mumlet dette tre ganger (på en måte som minnet om nynning) husket han det plutselig: Han hadde jo satt den i den Listige Fellen for å fange heffalomper.

«Fillern!» sa Brumm. «Sånn går det når man prøver å være snill mot heffalomper.» Og så gikk han å la seg igjen.

Men han fikk ikke sove. Jo mer han prøvde å sove, jo mer kunne han ikke. Han forsøkte å Telle Sauer, noe som iblant er en grei måte å sovne på, og da det ikke gikk, prøvde han å telle heffalomper. Men det var verre. For hver eneste heffalomp satte kursen rett mot en av Brumms honningkrukker og slikket den aldeles tom. En stund lå Brumm og følte seg ganske elendig, men da den femhundrede og åttisyvende heffalompen stod der og slikket seg om munnen, mens den sa for seg selv: «Utmerket honning. Jeg tror nesten ikke jeg har smakt noen bedre», kunne ikke Brumm holde det ut lenger. Han spratt opp av sengen, styrtet ut av huset og løp forteste veien til de Seks Furutrærne.

Solen lå fremdeles under dynen, men den svake lysningen på himmelen over Hundremeterskogen tydet på at den var i ferd med å våkne og snart ville sparke av seg sengeklærne. I grålysningen så Furutrærne kalde og triste ut, og det Dype Hullet virket enda dypere enn det egentlig var, og Brummms honningkrukke på bunnen var nesten uvirkelig, et mystisk noe og ingenting mer. Men da han kom nærmere, fortalte snuten ham at det uten tvil var honning, og han strakte frem tungen og gjorde seg klar.

«Fillern!» sa Brumm da han stakk snuten ned i krukken. «En heffalomp har spist opp
nesten alt sammen!» Men så tenkte han seg litt om: «Å nei,» sa han, «det var jo jeg selv
som gjorde det. Det hadde jeg glemt.»

Sant nok, han hadde spist opp mesteparten. Men ennå var det litt igjen helt på bunnen av krukken. Derfor stakk han hodet nedi og begynte å slikke...

Smått om senn våknet også Nasse Nøff. Med det samme han slo øynene opp, sa han: «Oi!» Så føyde han tappert til: «Javel.» Og så, enda litt mer modig: «Akkurat.» Likevel følte han seg ikke særlig modig, for det ordet som hele tiden surret omkring i hodet hans var Heffalomper.

Hvordan så en heffalomp ut, mon tro? Var den Farlig vill? Kom den virkelig hvis man plystret
på den? Og hvorledes kom den? Likte den griser? Og hvis heffalompen likte griser, spilte det da noen rolle hva slags gris man var? Sett nå at heffalompen var Farlig for Griser, mon tro om det da hjalp hvis grisen hadde en bestefar som het ADGANG F?

Nøff fant ikke svaret på noen av disse spørsmålene...og en time fra nå av skulle han møte sin første heffalomp!

Riktignok skulle også Brumm være der sammen med ham, og det var mye Hyggeligere når de var to. Men tenk heffalomper var Farlige både for Griser og Bjørner? Kanskje det var best å late som han hadde vondt i hodet og ikke kunne komme til de Seks Furutrærne i dag? Men hvis det nå ble en veldig fin dag, og det ikke var en eneste heffalomp i fellen, da ville det være
forferdelig trist å holde sengen hele dagen til ingen nytte. Så hva skulle han gjøre?

Da var det Nøff fikk en god idé. Han ville liste seg bort til de Seks Furutrærne, titte forsiktig ned i Fellen og se om det var en heffalomp der. Og hvis det var, ville han skynde seg tilbake til
sengen. Og hvis det ikke var, vill han ikke ha noe å være redd for.

Og så gikk han av sted. Først trodde han at det ikke kom til å være noen heffalomp i fellen, men så trodde han at det ville være det. Og jo nærmere han kom, jo sikrere ble han på at det ville, for nå kunne han høre at den heffalompet omkring der nede som bare det.

«Å huffamei, å huffamei!» sa Nøff til seg selv, og han hadde mest lyst til å løpe sin vei. Men når han først var så like ved, så syntes han at han i hvert fall måtte få vite hvordan en hefflomp så ut.

Så han krøp frem til kanten av fellen og tittet ned... Imens hadde Ole Brumm prøvd å få hodet ut av honningkrukken. Men jo mer han ristet på seg, jo mer satt han fast. «Fillern!» sa han inni krukken, og «Å, hjelp!», men det meste av tiden sa han «Au!». Han prøvde å dunke krukken
mot noe, men siden han ikke kunne se hva han dunket mot, hjalp det ikke stort. Han prøvde å komme seg opp av Fellen, men fordi han ikke kunne se noe annet enn krukken, og ikke stort av den heller, så fant han ikke veien.

Til slutt løftet han hodet med krukke og det hele og slapp ut en høy, brølende lyd full av Sorg og Fortvilelse...og det var akkurat da at Nøff kikket ned.

«Hjelp, hjelp!» ropte Nøff. «En heffalomp! En Forferdelig Heffalomp!» Og han pilte av sted så fort han kunne mens han ropte og skrek: «Hjelp, hjelp, en Ferfordelig Hoffalemp! Hoff, hoff, en
Ferfirdelig Hurralomp! Hurr, hurr, en Forfryktelig Helleromp!» Og han sluttet hverken å hyle eller pile før han kom til huset hvor Kristoffer Robin bodde.

«Hva i all verden er i veien, Nøff?» spurte Kristoffer Robin, han var nettopp stått opp.

«Heff!» sa Nøff og var så andpusten at han nesten ikke kunne snakke. «En heff ­ en heff ­ en
heffalomp!»

«Hvor?» spurte Kristoffer Robin.

«Der borte,» sa Nøff og viftet med labben..

«Hvordan så den ut?»

«Som ­ som ­ Den hadde det største hodet du kan tenke deg, Kristoffer Robin. Stort og digert
som ­ som ikke noe du har sett. Et kjempesvært ­ vel, som...jeg vet ikke...kanskje som et stort
Ikke-Noe. Eller som en krukke.»

«Jasså,» sa Kristoffer Robin og tok på seg skoene. «Jeg skal gå dit og ta en kikk på den. Kom igjen.»

Nasse Nøff var ikke redd nå som han var sammen med Kristoffer Robin. Så de gikk innover i Skogen begge to.

«Jeg hører den. Gjør ikke du også?» spurte Nøff engstelig da de nærmet seg heffalompen.

«Jo, jeg hører noe,» sa Kristoffer Robin.

Det han hørte, var Ole Brumm som dunket hodet mot en trerot.

«Se der!» ropte Nøff. «Er den ikke fryktelig!» Og han holdt Kristoffer Robin hardt i hånden.

Da begynte plutselig Kristoffer Robin å le...og han lo...og han lo... og han lo. Og mens han fremdeles lo, så ­ Pang! ­ slo heffalompen hodet mot treroten, og KRÆSJ gikk krukken i knas, og ut kom hodet til Brumm.

Nøff skjønte for en dum Nøff han hadde vært. Og han ble så flau at han sprang rett hjem og krøp til sengs med hodepine. Men Kristoffer Robin og Brumm gikk hjem for å spise frokost sammen.

«Å, Bamsen min!» sa Kristoffer Robin. «Jeg er så glad i deg!»

«Det er jeg også,» sa Ole Brumm.